Five poems from "Friends with Everyone" by Gunnar Wærness (translated from the Norwegian by Gabriel Gudding)

Artwork by Gunnar Wærness

32. (such a friend to everyone / march 23 2015)

the shadow of the homeland
is a sea that follows     us in our journey
it waits for us      beside the rivers
that resemble blue intestines     spilling out of the folds
of the map we stole

now i conjure from this tangle
of viscera and bowels
this carcass we once called the world     we chased it with swords
first in boats     then in books     and at last with this
one bare hand     that burns     here on your thigh goddess
which you now ignore as you answer saying     if you want to fuck
comrade     you have to stop calling me momma

these are not my words     that are crawling down the edge
of the map of the world     drawn with crushed cochineal
soot and blood     on vellum     here     where the seas have grown small
and the countries have disappeared     while the rivers have risen
and the coasts have swollen     like hearts and lungs and livers
all leading straight      to the campsite we came from
which we modestly called the center

but you understand the map we stole
is read best by those who made it
i held it upside down
and used the ocean as a lens
and saw other people out there conjuring
their own songs     their own books

the past is like the future out there
as water is like water     i used to think
that not everyone
can write their own histories
and i sang for the people     in campsmoke
and griddle grease     for food and shelter

but here they’ve gone and done it
written their own history
with blood and gunpowder
cock and pussy     here and now then
the people are a lion’s den     i sang

which other people enter     from which few return
and everyone we run across     becomes us     becomes us

what kind of fucking song is that     the people ask
i reply     it’s not a song     it’s a vision
and you’re not supposed     to sing along
you should just learn it by heart
and live accordingly

and they painted me with hot tar
and rolled me in feathers     you who are such
a friend with everyone
you can’t live with us     walt fucking whitman

so the story began
by counting all the others
who were chased from their fields

there were hardly seventy souls
on the heels of one they called the prophet
four lifetimes later     they were six hundred thousand

and the first to call themselves a people
a bowlshaped word that can be sailed like a boat
and shut like a casket

and opened like a book
to dwell there means to be
not only many
but exactly how many

† † †

32. (en sånn venn med alle / 23. mars 2015)

skyggen av et hjemland
er et hav      som følger oss på ferden
som venter oss ved elver      som alle likner tarmer blå
som velter ut av åpnet buk      på kartet som vi stjal

nå galdrer jeg i !okene av krås og tynntarm
fra viltet som vi kalte verden      vi jaget det med sverd
først i båter      så i bøker      og til sist med nakne hånda
som gløder der på låret ditt gudinne
før den føyses bort med svaret      skal vi pule kompis
får du slutte med å kalle meg for mamma

ikke er det mine ord      som kravler ned langs kanten
på kartet over verden      tegnet inn med knuste lus
sot og blod      på geiteskinn      her har havene blitt små
og landene forsvunnet      men kystene
og !odene har est      som hjerte lunge lever
og leder rett til bålplassen vi kom fra
som vi bare kalte midten

men kartet som vi tok forstår du
leses best av dem som laget det
jeg har holdt det opp og ned
havet brukte jeg som linse
andre folk der ute galdret
egne sanger      egne bøker
fortid likner framtid der
som vann kan likne vann
alle kan vel ikke skrive historie      trodde jeg

og sang for folket      i bålrøyk og steikeos
for matbit og husrom      men det har de gjort
skrevet sin historie
med blod og krutt      kuk og fitte
her og nå      folket er en løvehule      sang jeg
som andre folk går inn i      men ingen kommer ut av
alle vi blir kjent med      blir til oss blir til oss
hva er det for slags jævla sang      spurte folket
jeg svarte      det er ikke sang      det er syn
du skal ikke synge med du skal bare lære utenat
og leve deretter      og de penslet meg med tyri-bek
og rullet meg i fjær      er du en sånn venn med alle
skal du ikke bo hos oss

sånn begynte den historien
med å telle alle andre
som ble jaget ifra åkrene sine
det var knappe sytti sjeler
i hælene på en de kalte for profet
tre mannsaldre senere var de seks hundre tusen
og de første til å kalle seg for folk
et skålformet ord      som kan seiles som en båt
og lukkes som en kiste
og åpnes som ei bok
å ligge der betyr å være
ikke bare mange
men akkurat hvor mange

*** *** ***

33. (white man’s ghoul / april 28 2015)

the history of boats     begins in the far north
on a south facing shore     here we see a man with a fake beard
madeup to look weatherbitten     standing with his back to us
knocking on pine trunks bursting with pitch
with an axe haft of pine     saying scared trees
make the best boat timber     all boats begin     with someone standing
kneehigh in the surf     which in my language means     mother of all borders
which in your language means     that which no fence can encompass
our respective republics     totally refused to sponsor this film
they don’t want to know how it ends     so i turn toward the camera
and read my manifesto     the first time the earth was discovered
it was the second fall of man     we thought it was the sea itself
that bade us take     all that we found on the trip     from here to paradise
where we ourselves were snakes     and pretended we were humans
and ate and ate     a bitter lesson     it was the third time
the world was discovered     that i was lying all alone naked and shitfaced
while the others sang     and tore the flesh from your mom’s body
since then i grew blind to the world     up until your grandpa (peace be upon him)
asked me at the party     who are we     who are you really
behind his back over his shoulder i saw the christmas tree’s glinting baubles
hanging so poor and cheap among its popcorn bunting
the fourth time     the day after     you chased me
out into the sea shouting     teach yourself to swim
the best boat is already wet     you were instructable
already an adult     i was as proud     as i was scared
and i swam away     the fifth time
i waved with glow sticks     from a raft
do i get to come home again     and i hoped it was you
who answered     you are forgiven     but it was my grandkids
who led me ashore and showed me your grave     they said you had said
that i would come back     certainly come bearing gifts
for which they should say thanks     and be sure to give them in turn
to the poor     the sixth time     i learned your language
i read ever so slowly     the books where i myself am the murderer
the seventh time     i wrote a book as a response to all these books
my second home     my third life     it was quite ahead of its time
and was most unfairly overlooked     this eighth time i have turned grey
and want like a few others     to write auto-bio-graphically     as a
talkative transparent student     dreaming of throwing stones
at the cops     joining every demonstration while i scream
i am way too old     to go to school     all of which is in your book
which i was instrumental in writing     i also wrote poems in my youth
and discovered the world     in fact actually     one very last time
when i was going home to die     but got lost     and ended up here

† † †

33. (hvit manns gjenferd / 28. april 2015)

båtenes historie      begynner lengst i nord
på ei sydvendt strand      her ser vi en mann med løsskjegg
sminket værbitt      stående med ryggen til
knakkende på kvaestinne furulegger
med et økseskaft av furu      nå sier han at skremte trær
blir beste båtved      alle båter begynner med
å stå til knes i havet      som på språket mitt betyr      alle grensers mor
som på språket ditt betyr      det som intet stengsel rår med
våre respektive republikker      nektet plent å sponse denne “lmen
de vil ikke vite hvor den slutter      derfor snur jeg meg mot kamera
og leser manifestet mitt      første gangen verden ble oppdaget
var det andre syndefallet      vi trodde det var havet selv
som ba oss ta      alt vi fant på ferden      hit til paradiset
der vi selv var slanger      og lot som vi var mennesker
og åt og åt      ei bitter lekse      det var tredje gangen
verden ble oppdaget      jeg lå avkledd dritings helt alene
mens de sang      og slet kjøttet av din mammas kropp
siden jeg ble blind for verden      til din morfar (fred med ham)
spurte meg på festen      hvem er vi      hvem er du egentlig
bak skulderen på ham så jeg juletreets blanke kuler
henge fattig billig mellom ferske frukter
den #erde gangen      dagen etter      jaget du meg
ut i havet mens du skrek      lær deg selv å svømme
den beste båten er å ha blitt bløt      du var lukket
blitt en voksen      jeg ble like stolt      som skremt
og la på svøm      den femte gangen
veivet jeg med glowsticks      fra en !åte
får jeg komme hjem igjen      og jeg håpet det var du
som svarte      du er tilgitt      men det var mine barnebarn
som leide meg i land og viste meg din grav      de sa du hadde sagt
at jeg kom tilbake      og sikkert kom med gaver
som de skulle takke for      men gi videre til de fattige
den sjette gangen      lærte jeg meg språket ditt
jeg leser akk så sakte      bøker der jeg selv er morderen
den sjuende gangen      skriver jeg ei bok til svar
mitt andre hjem      mitt tredje liv      den var ganske forut for sin tid
og ble dessverre oversett      den åttende gangen er jeg grå
og vil som få      få skrive auto-bio-gra”sk      pratsom transparent student
drømmer om å kaste stein på politiet      joiner alle opptog mens jeg skriker
jeg er altfor gammel      til å gå på skole      alt som står i boka di
var jeg med på å skrive      jeg skrev også dikt i ungdommen
og oppdaget verden      faktisk ja      en aller siste gang
da jeg skulle hjem og dø      men for vill      og havnet her

*** *** ***

34. (known and unknown national poets / february 11 2015)

you     why are we sitting in this ruin     was the question whispered to me
as we sat around the campfire     on that desolate island called the face
in a cramped and jumbled country     full of people who disliked one another
but who still managed to share     what food we found

you     i asked you a question     the island is called the face
because it was the first thing the boat people saw     when we
were allegedly discovered     and called the people without words
we’ll have to live with that     we threw stones at them
instead of saying hello     we have regretted it since
we should have strangled them on the spot

so here’s the thing     the lights you saw
were militia helicopters     that all languages are young
and call themselves old     we said it was a holiday
we packed to escape     i called myself the people
and wrote hoochycoochy poems about the rain and stars

about how when the lines that trace the constellations
are erased     the stars become a nameless mess
of cold and distant suns     and we have to write the whole sky anew
orion that idiot     would continue to hunt
until the forests emptied     and slowly filled up with people like us

what you call constellations     is the same old one sun
sifted through bullet holes in the roof     you dress like a gangster
but they treat you like a brokeass bum     you got to keep your life
but now you’re stuck with me     and you didn’t get to love
that particular one you loved     but you found a solution
almost     by loving     almost everyone

† † †

34. (kjente og ukjente nasjonalpoeter / 11. februar 2015)

du      hvorfor sitter vi i denne røysa      spørsmålet ble hvisket til meg
da vi satt rundt leirbålet      på den øde øya ansiktet
et trangt og sammenrasket land      av folk som mislikte hverandre
men likevel “kk til å dele      det vi fant av mat

du jeg stilte deg et spørsmål      øya heter ansiktet
fordi den var det første båtfolket så      da vi liksom ble oppdaget
og kalt for folket uten ord      det får vi leve med
vi kastet stein på dem      i stedet for å hilse      siden har vi angret oss
vi burde kverket dem på !ekken

jo nå skal du høre      lysene du så
var militsens helikoptre      alle språk er unge
men kaller seg for gamle      vi kalte det for ferie
men pakket for å !ykte      jeg kalte meg for folket
og skrev puledikt om regn og stjerner

om trådene som tegner stjernebildene
blir visket ut      og ender opp som udøpt røys
av #erne kalde soler      får vi dikte hele himmelen på nytt
orion den idioten      ville fortsette å jakte
til skogene sto tomme      og sakte fyltes opp av folk som oss

det du kaller stjernebilder      er den samme gamle ene sola
“ltrert gjennom kulehull i taket      du kler deg som en gangster
men behandles som ei fattiglus      du fikk beholde livet
men nå sitter du her med meg      og ikke fikk du elske
den ene som du elsket      men du fant en løsning      nesten
ved å elske nesten alle      det skal du faen meg ha

*** *** ***

50. (the students / february 12 2015)

the book should be called     the many who are hiding
with the others     the disappeared are hiding
among the dead     the miserable are hiding
with the poor     the poor are hiding
with the unhappy     and they all live
where the boats run aground     and my name and your name
are hiding in front of our own faces     so the book should be
written without names     we shed all the old family names like shoes
before we even got here     talib south talib north talib east talib west1
we are the many and the other     now we swap places
talib north talib east talib south talib west     we are the few
and the many     now we swap places
talib west talib east talib north talib south
we try to have the least possible body
the fewest possible possessions     with a talib here
and a talib there     here a talib whole and
there the talib pieces 2
play the album one more time     talib was talib is
all books without names     all books set
with the spines in     all books without spines
and we took off our faces
like socks     and we washed our feet
like we washed our faces     before we got here
talib south talib west talib east talib north
we are all the same talib     it is easy to notice
when a talib stranger is on their way
it is not easy to notice
when a talib stranger departs
feed that thin child
feed that thin women
feed that thin man
so they can sleep
they need ever so much to sleep
now we go to pray
east west south north
now we swap places
praying prayers prayers prayed

____________________

1 The word “talib” means “student.” This poem is a commentary on immigration to Norway and the necessity not merely
for tolerance, but for respect.

2 The original Norwegian alludes to a folk rhyme found in Henrik Ibsen’s “Peer Gynt”: “….talib hit /talib dit talib helt og talib stykkevis og delt / spill plata en gang til talib var talib blir ….” The lines in Ibsen read, ” “Vær ikke ett i dag, i går, og noe annet om et år. Det som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt.” “Do not be one thing today, yesterday, and then something else in a year. What you are, be that fully and completely: don’t be who you are in a partial and half-hearted way.” The original has a rhythm not unlike the English nursery rhyme, “Old MacDonald.”

† † †

50. (studentene / 12. februar 2015)

boka skulle hete      de mange gjemmer seg
blant de andre      de forsvunne gjemmer seg
blant de døde      de elendige gjemmer seg
hos de fattige      og de fattige gjemmer seg
hos de ulykkelige      og alle bor de
der hvor båtene går på grunn      og mitt og ditt navn
gjemmer seg for våre ansikter      derfor skulle boka
skrives uten navn      gamle arvede navn tatt av oss som sko
før vi kom inn hit      talib sør talib nord talib øst talib vest
vi er de mange og de andre      nå bytter vi plass
talib nord talib øst talib sør talib vest      vi er de få
og de flere      nå bytter vi plass
talib vest talib øst      talib nord talib sør
vi prøver å ha minst mulig kropp
minst mulig eiendom talib hit
talib dit      talib helt og talib stykkevis og delt
spill plata en gang til      talib var talib blir
alle bøker uten navn      alle bøker satt
med ryggen inn      alle bøker uten rygg
og vi tok av oss ansiktene
som strømper      og vi vasket føttene våre
som vi vasket ansiktet      før vi kom inn hit
talib sør talib vest talib øst talib nord
er vi alle samme talib      det er lett å merke
at en fremmed talib kommer
det er ikke lett å merke
at en fremmed talib går
mat det tynne barnet
mat den tynne kvinnen
mat den tynne mannen
slik at de får sove
de trenger sårt å sove
nå går vi til bønn
øst vest sør nord
bytter vi plass
bønn bønn bønn bønn

*** *** ***

56. (the wave / july 2010 – may 2014)

the sea made a kid with the wind
it grew up to be a giant     its body packed with fish
sunken ships     the giant up and threw itself     onto the land
and we had to climb into the trees     and sit on rooftops just to see
where and who and what     was floating by on the flood
butterdishsized houses     ovensized schools     bobbypinsized trees
swirling in the face     of the beaming child

do you see the eye     spinning in the doll     that eye     can’t see
can only play at seeing     do you see an island in the eye     that eye     is not like
that of a human being alone     but it can drown     as a human being alone
in all that neat cloth     and in all of those fine faces     that you can make
with that neat cloth     that thick soft facecloth
which rips when you start your crying     in all that thin bodycloth     which holds
the pressure of an inside that wants out

and there live the kidneys and are meat     and there live the tears and are water
and there resides the spirit and is tongue     and can speak     look at me
do you see my head     above the water     i’m just an ordinary person now
and can swim     but if i dive     i sink     and turn into water
but not really ordinary water     i become a water that thirsts and so
i have to go ashore     just to drink

flailing plashing     bulbous mammoth sauroids
owl cow fowl     mudbladder tossed housepacket cast     rolling toytrain
the flood is really playing now     piling itself     onto a toy island
in dry toy lands     rise again     from the waters
branches boughs and sticks     sodden wicks     solemn flotsam
tchotchkes      fuel tanks buses      cars shells     dogs doors     all things
scattered     loosened tongues     gone plopping     what will     become of this
how could
this happen

i wanted to be your kid      and yours and yours too
you long long tongue      if you could only hear
i just wanted to be somebody’s special kid      or the king of everyone
i want to be the eye’s tear      to shine and rip      to get in the way
but in this flood      we’re all being wept      by some old spring
wept and wept in the same old brine      that slithers down      this cheek
one long salty snake      with too many kids

and we can’t remember our names      a bouquet of long kids
entangled and counting      one and two and many
one and two and many      good lord      so many
i knew we were many      but now we’ll all see      just how many
and how do i feed them all
now that we have become so many

† † †

56. (bølgen / juli 2010 – mai 2014)

havet laget barn med vinden
det ble en kjempe      med kroppen full av !sk
og sunkne skip      og kjempen kom og kastet seg      inn på land
og vi fikk klatre opp i trærne      eller sitte på takene og se
hvor og hvem og opp og ned      flyte forbi i “ommen

smørkoppstore hus      steikeovnstore skoler      fyrstikkstore trær
virvler gjennom ansiktet      på det blanke barnet      ser du øyet
snurrende i leketøyet      det øyet      kan ikke se      det kan bare leke at det ser
ser du ei øy i øyet      den er ikke      som et menneske      alene
men den kan drukne      som et menneske      alene
i alt det pene tøyet      i alt det ansikt      som kan sys av alt det tøyet
det tykke bløte ansiktstøyet      som revner når du tar til tårene
alt tynt kroppstøy      som bærer      vekten av det indre som vil ut

og der bor nyrene og er kjøtt      og der bor tårene og er vann
og der bor ånden      og er tunge      og kan snakke      se på meg
ser du hodet mitt      over vannet      nå er jeg en vanlig mann
og kan svømme      men hvis jeg dykker      synker jeg      og blir til vann
men ikke et sånt vanlig vann      jeg blir et vann som tørster
derfor må jeg inn på land      for å drikke

kavende skvalpende      rund uhyre saurie
øgle ugle igle      gresspledd kastet hus-kasse triller lekekloss
“ommen leker seg      stabler seg      en leke-øy
det tørre landet      leketøy      reiser seg på nytt
kjepper      greiner      blaute veiker      triste kvister
krimskrams      biler busser      alt og alle      ligger strødd
hvordan skal det gå med oss
løse tunger plasker      hvordan kunne dette skje

jeg ville være ungen din      og din og din
å du lange lange tunge      om du bare kunne høre
jeg ville være én sin unge      eller konge over alle
jeg ville være tåren      for å skinne revne      stille meg i veien
men i denne flommen      blir vi grått      av samme ene kilde
grått og grått i samme salte strøm      som bukter seg langs kinnene
den samme ene lange slangen      har for mange unger

husker ikke hva vi heter      mange lange unger i en bunt
ruller rundt og teller      en og to og mange
en og to og mange      herregud      så mange
jeg visste vi var mange      nå skal de få se      hvor mange
hvordan skal jeg mate alle
nå som vi har blitt så mange

††† ††† †††

Gunnar Wærness (born 1971) is a Norwegian poet, translator, critic, visual artist, and cabaret performer. In spring 2020, Wærness was awarded the Norsk Kulturråd’s “stipend for etablerte kunstnere,” ten-year grant. Wærness made his debut in 1999 with the poetry collection Kongesplint, for which he was awarded the Tarjei Vesaas First Book Prize. He has since published six acclaimed collections of poetry, the latest being his selected poems and artwork of 2020, Å skrive er å be om for mye (To Write Is to Ask for Too Much). In 2010, he edited an anthology of modern poetry from around the world, Verden finnes ikke på kartet (The World Is Not Found on the Map) with Pedro Carmona-Alvarez. He translates from Russian, English, and Bulgarian, and has translated American poets Terrence Hayes, Sharon Olds, and CAConrad (his translation of CAConrad’s The Book of Frank was published in Norwegian as Boka til Frank in 2016).

Gabriel Gudding is a poet, essayist, and translator from Norwegian and Spanish. The current Coordinator of Creative Writing at Illinois State University, he is the author of the books Literature for Nonhumans (Ahsahta, 2015), Rhode Island Notebook (Dalkey Archive Press, 2007), and A Defense of Poetry (Pitt, 2002), which won the Starrett Prize, as well as numerous chapbooks. His essays and poems appear in such periodicals as APR, Harper’s Magazine, The Nation, and Journal of the History of Ideas, in such anthologies as Great American Prose Poems (Scribner), Best American Poetry (Scribner), Best American Experimental Writing (Wesleyan) and &Now: Best Innovative Writing. His translations from Spanish appear in anthologies such as The Oxford Book of Latin American Poetry, Poems for the Millennium, and The Whole Island: Six Decades of Cuban Poetry. His poetry and essays have been translated into French, Spanish, Danish, Portuguese, and Vietnamese